Det koster så lite å være medmenneske. Det koster så lite å bry seg om menneskene rundt oss.

Derfor har jeg bestemt meg for å bli besøksvenn for Røde Kors her i Bergen, og hjelpe mennesker som kanskje ikke har det like bra som oss andre. Jeg skal på introduksjonsmøte neste uke, og gleder meg utrolig mye til å begynne!

Det koster så lite å gjøre en forskjell, og å avse noen timer i uken, mens for brukerne utgjør det en enorm forskjell å ha noen å snakke med.

Har du også noen timer å avse? Da burde du vurdere å gjøre det samme!

God helg alle sammen

Ill. foto: NRK: voldtektsmottaket i Kristiandsand.

Jeg vil fortelle om en lørdag i Oslo for snart to år siden. Om en lørdag som skulle vise seg å forandre livet mitt. Denne historien er dedikert til alle dere som aldri turde å anmelde.

Jeg er 21 år, og har nettopp flyttet til Oslo for å jobbe, møte nye folk og oppleve alt hva storbyen har å by på.

FREDAG 5. FEBURAR 2010: Denne helgen skal bli så utrolig bra. En gammel venninne av meg fra barneskolen kommer og besøker meg. Vi har lagt planer for alt vi skal gjøre, og er vel ganske i ekstase over å se hverandre begge to. Vi snakker om gamledager, monterer den nye sengen min jeg fikk samme dagen, går ut og spiser sammen, shopper, vorser, blir i godt humør og drar ut for å møte noen venner av henne. Vi elsker Oslo, og alt byen har å by på. Det blir seint, veldig seint.

LØRDAG 6. FEBURAR 2010: Vi våkner av at noen banker på døren. Vi er fyllesyk og regner med at det uansett ikke er noe viktig. Kanskje en nabo som trenger å låne litt sukker? Så banker det igjen. 1-2-3-4-5 bestemte bank. Det siver røyk inn i leiligheten, og vi skjønner at det er brann i bygget. Takket være en somalisk familie som valgte å kombinere inndørs kullgrilling og en ettermiddagshvil, og en hund da. Som veltet hele gildet. Hele leilighetskomplekset blir evakuert og midtvinters må vi stå skolerett for politiet frem til de har talt opp alle, og brannen er slukket. Akkurat da syntes jeg mest synd på hun damen som hadde vært i dusjen, og kom løpende ut i bare morgenkåpen.

- Innendørs grilling? da har jeg opplevd det også, sa venninnen min. Dette blir en minnerik helg. Det viste seg at hun senere også ville få rett i.

Vi spoler noen timer frem. Vi er begge fortsatt ganske redusert etter kvelden før, men å holde oss hjemme er et ikke-tema. Det er tross alt siste kvelden hennes i Oslo.
Det er Melodi Grand Prix-finale i Oslo. Hun vil dit, jeg vil ikke. Virkelig ikke. Vi bestemmer oss for å dra hver til vårt, hun til sine venner, og jeg til min venn.

Carolas “Fångad av en stormvind” dundrer ut av høytalerne når vi entrer utestedet Elsker. Homsene er i eksase og danser vilt og uhemmet rundt oss. Jeg ble ikke akkurat brisen av de to-tre glassene med Martini Bianco og tranebærjuice vi drakk hjemme før byen, så her må det alkohol til for å få opp stemningen. Vi går mot baren.

Etterhvert må jeg på do. Køen er lang som et vondt år, men til slutt får jeg gjort mitt fornødende, og kan gå tilbake til der jeg ba kompisen min om å stå og vente. Han er borte. What? Hvor kan han være nå da? Jeg leter gjennom hele lokalet uten hell. Så bestemmer jeg meg for å gå utenfor og se der også. Niks. Borte vekk.

Der ute i den bitre Oslokulden møter jeg på en venn av en venninne av meg fra Bergen. Han introduserer meg for vennene sine, og vi går inn igjen. Jeg kommer i snakk med en av dem, og vi går sammen mot baren for å kjøpe ny drikke. Og enda en. Jeg begynner å bli brisen og får lyst på røyk. Jeg ber ham passe på drikken min mens jeg er borte.

Så begynnelser hukommelsen å svikte. Jeg husker små glimt fra at vi danser. Småkysser. Jeg husker et glimt fra en biltur. Så er det helt svart.

Dagen etter våkner jeg av at noen tar meg på kjønnsorganet. I en dobbeltseng som ikke er min. Jeg er naken, og skjønner overhodet ingenting. – Du har spydd ut hele leiligheten sier han, med hånden sin fortsatt på kjønnsorganet mitt. Hva? Nei, det kan ikke stemme. Jeg spyr jo aldri! Så ser jeg det. På sengekanten, på gulvet, til og med på kommoden bak sengen. Kan jeg ha spydd så mye? Neppe, tenker jeg. Så begynner jeg å kjenne svien bak i rumpen.

Jeg må samle tankene og spør ham hvor toalettet er. – Ned gangen og til venstre, etter kjønnenet. Jeg ser spy flere steder i leiligheten. Angivelig mitt spy. Til og med skjorten min fra kvelden før ligger dekket med spy inne i dusjen. Hvorfor husker jeg ingenting? Jeg har jo ALDRI i mitt liv hatt blackout før.

Jeg pisser, går tilbake til soverommet og spør hvor klærne mine er. Jeg vil ut. Vekk herfra. De ligger strødd rundt om. Han låner meg en t-skjorte, og hjelper meg å samle sammen av klærne mine. – Vi snakkes, sier han. Snakkes ja, sier jeg og går.

Mobilen min er borte, så vel som lommeboken. Det eneste jeg har er husnøklene og en tom røykpakke av et merke jeg aldri ville kjøpt. Hvem sin var den?
Jeg kjenner desperasjonen og fortvilelsen  kommer over meg. Jeg prøver desperat å få hukommelsen tilbake. Jeg vet ikke engang hvor jeg er, eller hvordan jeg skal komme meg hjem. Alt jeg vet er at jeg har et sinnsykt hukommelsestap, og at jeg har blitt dopet ned og voldtatt av en svenske.

Jeg trasker gjennom byen og finner veien hjem etter en times tid. Da er klokken fem på ettermiddagen. Hukommelsestapet mitt er på 14 timer. Jeg blir enda mer fortvilet over å ikke huske en dritt.

Venninnen min som skulle overnatte hos meg i helgen kan jo umulig ha kommet seg inn uten nøkler. Hun må være rasende på meg. Hvordan skal jeg få kontakt med henne? Hva skal jeg gjøre? Tusenvis av tanker svirrer rundt i hodet på meg. Tårene begynner å fosse, og jeg bestemmer meg for å sende melding til en kompis av meg på Facebook, og be ham komme over.

Han kommer, og overtaler meg til å oppsøke voldteksmottaket. Han ringer dem, og blir bedt om å samle alle klærne fra dagen før opp i en plastpose. Jeg skrifter klær, så drar vi. Det er så mye som skjer at jeg ikke klarer å forholde meg til alt. Jeg blir bedt om å brette opp ermene på genseren for å lete etter ytre skader. Og joda, der var det både blod, skrapemerker og tydelige blåmerker på begge armene. Hvorfor har jeg ikke merket dette selv, og viktigst av alt, hvorfor husker jeg ingenting? Jeg blir enda mer fortvilet. Tårene triller nedover kinnene mine.

Etterhvert blir jeg tatt med til selve undersøkelsesrommet. De tar blodprøver og leter etter mulige DNA-spor på hele kroppen. Så tar de bilder, og det hele er over.

Homsemiljøet i Oslo er lite. Etter at vi drar fra voldteksmottaket har vennene mine funnet ut hvem som voldtok meg. De viser meg et bilde, og jeg bekrefter.

Vi drar til politiet for å anmelde overgrepet. – Kom tilbake på onsdag. Vi har ingen etterforskere som kan hjelpe deg nå. Hva? Det er jo søndag kveld. Skal jeg liksom vente i over to døgn? Etter mye venting og frem og tilbake blir onsdag plutselig til tirsdag, så endelig til formiddagen etter. – Du var heldig nå, sier han i luken.

Dagen etter anmelder jeg voldtekten, og nå er det bare til å vente. På tross av uhorvelig mye DNA-spor i leiligheten velger politiet å avstå fra tekniske undersøkelser. Det tar 3 måneder før gjerningsmannen blir kalt inn til avhør.

Og nesten 5 måneder til før saken blir henlagt. Påklaget. Henlagt igjen.

Jeg er så sint og frustrert over at politiet aldri gjorde noe. Og jeg er så sint for meg selv for at jeg var så dumsnill og lot en totalt ukjent person passe på drinken min.

Jeg skammer meg ikke lenger for å ha blitt voldtatt. Det som har hjulpet meg gjennom dette har vært å snakke om det, og å være åpen om det.

For 10 dager siden kom den første store seieren, og jeg føler endelig at myndighetene tror på meg.

Jeg vil veldig gjerne hjelpe andre personer som har blitt utsatt for det samme, så ta gjerne kontakt om du trenger noen å snakke med.

Han var større enn Gud, Kristin Halvorsen, Sametinget, Michael Jackson, Microsoft og mummidalen tilsammen. Nå er han borte for alltid, og jeg er kjempelei meg. Mitt forbilde har forlatt oss, og tatt plass i evigheten. R.I.P. Steve Jobs.

FIRE NYE BLÅ ÅR! Nå skal jeg ut og feire fjerning av eiendomsskatt og lenger skjenketid i verdens beste by. XXX TOSO XXX

Matkjeden SPAR har tydeligvis et instenst ønske om at jeg skal være snill med fuglene, vaske mer, bli feit og holde meg lenger våken. Siden tirsdag ettermiddag har de hundrevis av ganger sendt meg den samme handlelisten, fra tidlig morgen til sen kveld. Fra jeg la meg i natt, til jeg våknet i morges har jeg fått hele 22 meldinger fra dem. NÅR skal dette egentlig ta slutt? Jeg blir gal.

Ved årsskiftet ble svenske utesteder pålagt å bytte ut sine gamle offline-terminaler med nye som tar chip og pin-kode. Dette har ført til at flere utesteder har satt opp minibanker inne i lokalet, og samtidig nekter å ta i mot kort i baren.

- Halvparten av kundene våre slår feil kode, og det har hendt at kort har blitt sperret etter tre forsøk sier bareier Pacal Lund til svenske Aftonbladet.
Serveringsstedene klager også på at det tar for lang tid å betale med kort etter at de nye reglene ble innført.

Er Sverige virkelig så gammeldags og lite tilpasningsdyktige? Etter at de nye reglene kom blir det fort dyrere å gå ut i Sverige enn i Norge. For det er jo en kjensgjerning at ingen av oss vil bli sett på som gjerrige, og be om å få igjen de siste 22 kronene på hundrelappen.

Og mer gavmild blir man jo også med sine kontanter utover kvelden. Det kan i allefall jeg skrive under på etter en langhelg i Stockholm.

Fredag 22. juli 2011 er en dag vi aldri vil glemme, og hendelsene på Utøya og i Oslo vil bli skrevet inn i historien som en av de verste katastrofene som har rammet landet vi elsker så høyt.

Det er ikke lett å holde tårene, frustrasjonen og sinnet inne i seg, men nå må vi stå sammen og ta vare på hverandre.

/TOSO