Ill. foto: NRK: voldtektsmottaket i Kristiandsand.

Jeg vil fortelle om en lørdag i Oslo for snart to år siden. Om en lørdag som skulle vise seg å forandre livet mitt. Denne historien er dedikert til alle dere som aldri turde å anmelde.

Jeg er 21 år, og har nettopp flyttet til Oslo for å jobbe, møte nye folk og oppleve alt hva storbyen har å by på.

FREDAG 5. FEBURAR 2010: Denne helgen skal bli så utrolig bra. En gammel venninne av meg fra barneskolen kommer og besøker meg. Vi har lagt planer for alt vi skal gjøre, og er vel ganske i ekstase over å se hverandre begge to. Vi snakker om gamledager, monterer den nye sengen min jeg fikk samme dagen, går ut og spiser sammen, shopper, vorser, blir i godt humør og drar ut for å møte noen venner av henne. Vi elsker Oslo, og alt byen har å by på. Det blir seint, veldig seint.

LØRDAG 6. FEBURAR 2010: Vi våkner av at noen banker på døren. Vi er fyllesyk og regner med at det uansett ikke er noe viktig. Kanskje en nabo som trenger å låne litt sukker? Så banker det igjen. 1-2-3-4-5 bestemte bank. Det siver røyk inn i leiligheten, og vi skjønner at det er brann i bygget. Takket være en somalisk familie som valgte å kombinere inndørs kullgrilling og en ettermiddagshvil, og en hund da. Som veltet hele gildet. Hele leilighetskomplekset blir evakuert og midtvinters må vi stå skolerett for politiet frem til de har talt opp alle, og brannen er slukket. Akkurat da syntes jeg mest synd på hun damen som hadde vært i dusjen, og kom løpende ut i bare morgenkåpen.

- Innendørs grilling? da har jeg opplevd det også, sa venninnen min. Dette blir en minnerik helg. Det viste seg at hun senere også ville få rett i.

Vi spoler noen timer frem. Vi er begge fortsatt ganske redusert etter kvelden før, men å holde oss hjemme er et ikke-tema. Det er tross alt siste kvelden hennes i Oslo.
Det er Melodi Grand Prix-finale i Oslo. Hun vil dit, jeg vil ikke. Virkelig ikke. Vi bestemmer oss for å dra hver til vårt, hun til sine venner, og jeg til min venn.

Carolas “Fångad av en stormvind” dundrer ut av høytalerne når vi entrer utestedet Elsker. Homsene er i eksase og danser vilt og uhemmet rundt oss. Jeg ble ikke akkurat brisen av de to-tre glassene med Martini Bianco og tranebærjuice vi drakk hjemme før byen, så her må det alkohol til for å få opp stemningen. Vi går mot baren.

Etterhvert må jeg på do. Køen er lang som et vondt år, men til slutt får jeg gjort mitt fornødende, og kan gå tilbake til der jeg ba kompisen min om å stå og vente. Han er borte. What? Hvor kan han være nå da? Jeg leter gjennom hele lokalet uten hell. Så bestemmer jeg meg for å gå utenfor og se der også. Niks. Borte vekk.

Der ute i den bitre Oslokulden møter jeg på en venn av en venninne av meg fra Bergen. Han introduserer meg for vennene sine, og vi går inn igjen. Jeg kommer i snakk med en av dem, og vi går sammen mot baren for å kjøpe ny drikke. Og enda en. Jeg begynner å bli brisen og får lyst på røyk. Jeg ber ham passe på drikken min mens jeg er borte.

Så begynnelser hukommelsen å svikte. Jeg husker små glimt fra at vi danser. Småkysser. Jeg husker et glimt fra en biltur. Så er det helt svart.

Dagen etter våkner jeg av at noen tar meg på kjønnsorganet. I en dobbeltseng som ikke er min. Jeg er naken, og skjønner overhodet ingenting. – Du har spydd ut hele leiligheten sier han, med hånden sin fortsatt på kjønnsorganet mitt. Hva? Nei, det kan ikke stemme. Jeg spyr jo aldri! Så ser jeg det. På sengekanten, på gulvet, til og med på kommoden bak sengen. Kan jeg ha spydd så mye? Neppe, tenker jeg. Så begynner jeg å kjenne svien bak i rumpen.

Jeg må samle tankene og spør ham hvor toalettet er. – Ned gangen og til venstre, etter kjønnenet. Jeg ser spy flere steder i leiligheten. Angivelig mitt spy. Til og med skjorten min fra kvelden før ligger dekket med spy inne i dusjen. Hvorfor husker jeg ingenting? Jeg har jo ALDRI i mitt liv hatt blackout før.

Jeg pisser, går tilbake til soverommet og spør hvor klærne mine er. Jeg vil ut. Vekk herfra. De ligger strødd rundt om. Han låner meg en t-skjorte, og hjelper meg å samle sammen av klærne mine. – Vi snakkes, sier han. Snakkes ja, sier jeg og går.

Mobilen min er borte, så vel som lommeboken. Det eneste jeg har er husnøklene og en tom røykpakke av et merke jeg aldri ville kjøpt. Hvem sin var den?
Jeg kjenner desperasjonen og fortvilelsen  kommer over meg. Jeg prøver desperat å få hukommelsen tilbake. Jeg vet ikke engang hvor jeg er, eller hvordan jeg skal komme meg hjem. Alt jeg vet er at jeg har et sinnsykt hukommelsestap, og at jeg har blitt dopet ned og voldtatt av en svenske.

Jeg trasker gjennom byen og finner veien hjem etter en times tid. Da er klokken fem på ettermiddagen. Hukommelsestapet mitt er på 14 timer. Jeg blir enda mer fortvilet over å ikke huske en dritt.

Venninnen min som skulle overnatte hos meg i helgen kan jo umulig ha kommet seg inn uten nøkler. Hun må være rasende på meg. Hvordan skal jeg få kontakt med henne? Hva skal jeg gjøre? Tusenvis av tanker svirrer rundt i hodet på meg. Tårene begynner å fosse, og jeg bestemmer meg for å sende melding til en kompis av meg på Facebook, og be ham komme over.

Han kommer, og overtaler meg til å oppsøke voldteksmottaket. Han ringer dem, og blir bedt om å samle alle klærne fra dagen før opp i en plastpose. Jeg skrifter klær, så drar vi. Det er så mye som skjer at jeg ikke klarer å forholde meg til alt. Jeg blir bedt om å brette opp ermene på genseren for å lete etter ytre skader. Og joda, der var det både blod, skrapemerker og tydelige blåmerker på begge armene. Hvorfor har jeg ikke merket dette selv, og viktigst av alt, hvorfor husker jeg ingenting? Jeg blir enda mer fortvilet. Tårene triller nedover kinnene mine.

Etterhvert blir jeg tatt med til selve undersøkelsesrommet. De tar blodprøver og leter etter mulige DNA-spor på hele kroppen. Så tar de bilder, og det hele er over.

Homsemiljøet i Oslo er lite. Etter at vi drar fra voldteksmottaket har vennene mine funnet ut hvem som voldtok meg. De viser meg et bilde, og jeg bekrefter.

Vi drar til politiet for å anmelde overgrepet. – Kom tilbake på onsdag. Vi har ingen etterforskere som kan hjelpe deg nå. Hva? Det er jo søndag kveld. Skal jeg liksom vente i over to døgn? Etter mye venting og frem og tilbake blir onsdag plutselig til tirsdag, så endelig til formiddagen etter. – Du var heldig nå, sier han i luken.

Dagen etter anmelder jeg voldtekten, og nå er det bare til å vente. På tross av uhorvelig mye DNA-spor i leiligheten velger politiet å avstå fra tekniske undersøkelser. Det tar 3 måneder før gjerningsmannen blir kalt inn til avhør.

Og nesten 5 måneder til før saken blir henlagt. Påklaget. Henlagt igjen.

Jeg er så sint og frustrert over at politiet aldri gjorde noe. Og jeg er så sint for meg selv for at jeg var så dumsnill og lot en totalt ukjent person passe på drinken min.

Jeg skammer meg ikke lenger for å ha blitt voldtatt. Det som har hjulpet meg gjennom dette har vært å snakke om det, og å være åpen om det.

For 10 dager siden kom den første store seieren, og jeg føler endelig at myndighetene tror på meg.

Jeg vil veldig gjerne hjelpe andre personer som har blitt utsatt for det samme, så ta gjerne kontakt om du trenger noen å snakke med.

Han var større enn Gud, Kristin Halvorsen, Sametinget, Michael Jackson, Microsoft og mummidalen tilsammen. Nå er han borte for alltid, og jeg er kjempelei meg. Mitt forbilde har forlatt oss, og tatt plass i evigheten. R.I.P. Steve Jobs.

FIRE NYE BLÅ ÅR! Nå skal jeg ut og feire fjerning av eiendomsskatt og lenger skjenketid i verdens beste by. XXX TOSO XXX

Matkjeden SPAR har tydeligvis et instenst ønske om at jeg skal være snill med fuglene, vaske mer, bli feit og holde meg lenger våken. Siden tirsdag ettermiddag har de hundrevis av ganger sendt meg den samme handlelisten, fra tidlig morgen til sen kveld. Fra jeg la meg i natt, til jeg våknet i morges har jeg fått hele 22 meldinger fra dem. NÅR skal dette egentlig ta slutt? Jeg blir gal.

Ved årsskiftet ble svenske utesteder pålagt å bytte ut sine gamle offline-terminaler med nye som tar chip og pin-kode. Dette har ført til at flere utesteder har satt opp minibanker inne i lokalet, og samtidig nekter å ta i mot kort i baren.

- Halvparten av kundene våre slår feil kode, og det har hendt at kort har blitt sperret etter tre forsøk sier bareier Pacal Lund til svenske Aftonbladet.
Serveringsstedene klager også på at det tar for lang tid å betale med kort etter at de nye reglene ble innført.

Er Sverige virkelig så gammeldags og lite tilpasningsdyktige? Etter at de nye reglene kom blir det fort dyrere å gå ut i Sverige enn i Norge. For det er jo en kjensgjerning at ingen av oss vil bli sett på som gjerrige, og be om å få igjen de siste 22 kronene på hundrelappen.

Og mer gavmild blir man jo også med sine kontanter utover kvelden. Det kan i allefall jeg skrive under på etter en langhelg i Stockholm.

Fredag 22. juli 2011 er en dag vi aldri vil glemme, og hendelsene på Utøya og i Oslo vil bli skrevet inn i historien som en av de verste katastrofene som har rammet landet vi elsker så høyt.

Det er ikke lett å holde tårene, frustrasjonen og sinnet inne i seg, men nå må vi stå sammen og ta vare på hverandre.

/TOSO

Jeg er så lei Posten i Norge som det går an å bli. Ikke bare har vi verdens dyreste postvesen, de er mest sannsynlig verdens treigeste og mest inneffektive også.

Forrige uke skulle jeg sende en pakke fra Oslo til Talinn i Estland.

Postens ikke-vestlige kundehandler hadde svært begrensede norskkunnskaper som resulterte i at deler av samtalen foregikk på engelsk. Greit nok.

Etter mye om og men og hjelp fra andre ansatte ved postkontoret klarte til slutt vår nye landsmann å finne frem den riktige adresselappen for utenlandssendinger. Etter mange år i logistikkbransjen vet jeg selv at det Posten kun har et produkt for utenlandssendinger over to kilo, så hvorfor han måtte rådføre seg med 2 andre skjønner jeg egentlig ikke helt. Greit nok dette også, for jeg hadde god tid. For en gangs skyld.

Til slutt fikk jeg betalt, og forlot postkontoret blid og fornøyd med kvittering. Denne burde jeg selvfølgelig sett på før jeg forlot postkontoret, men som nordmenn flest var jeg naiv nok til å tro at alt var i sin skjønneste orden.

DESTINASJON: ISLAND. Island? Jeg sa til fyren tre ganger at pakken skulle til ESTLAND. Estland, Estland, Estland. Så nå havner pakken min mest sannsynlig på en gudsforlatt øy, og blir der i flere uker før den endelig kommer frem. Score!

Jeg er så møkklei Posten og hvordan de behandler kundene sine, og hvordan de gang på gang klarer å sende folks pakker til helt feil steder. TO ganger tidligere har posten klart å sende Estlandspakkene mine til andre land. Ene gangen fikk pakken seg en 40 dagers reise til Tallinn via Italia og Frankrike.

Kompensasjon? – Hva er det du snakker om? Du kan ikke kreve å få penger tilbake fordi en pakke er forsinket var svaret fra Postens tyggisjente i Haugesund.

Den andre pakken havnet i Pakistan, og kom aldri tilbake. Posten konkluderte med at den havnet der fordi destinasjonsadressen inneholdt PK – som er en estisk forfortelse for “postkast”, eller postkasse på norsk om du vil -, til tross for at det med BLOKKBOKSTAVER var skrevet Estland.

Og hvorfor må Posten Norge være så innmari treig? I jobben min sender vi skammelig mange pakker mellom Estland og Sverige, for å nevne ett eksempel. Ja, vi har til og med statistikk på hvor lang tid det tar fra innleveringstidspunkt på postkontoret i Tallinn til den havner på utleveringspostkontoret til mottaker et eller annet sted i Europa. 67 timer for Sverige sin del! Fra Estland til Norge er rekorden 8 dager og 3 timer, mens den desidert treigeste pakken brukte hele 19 dager fra Tallinn til Oslo, en strekning på under 80 mil.

Å snakke med Posten er som å snakke til en stygg, sovjetisk murvegg.
POSTEN – TOSO; 1-0. Som vanlig.

(TALLINN, ESTLAND) Alexei (22) drømte om medisinstudier i Sverige. I stedet ble han narkoman, og endte opp som mannlig prostituert i hjemlandet.

- Vil du ha te? Vi står på kjøkkenet i den lille toroms-leiligheten i Lasnamäe, en av Tallinns mange drabantbyer. Interiøret er som tatt ut fra en hvilken som helst spillefilm fra gamle sovjetunionen.

Utenfor har regnet høljet ned i Estlands hovedstad i flere dager. Men det har ikke Alexei merket noe særlig til. Han var og besøkte en gammel kunde i Amsterdam i hele forrige uke, og kom tilbake i går.
- Estland er et helvetes trist sted uansett om det er sommer eller vinter. Regn eller sol.

- Kundegrunnlaget i Tallinn er heller ikke noe særlig å skryte av. Jeg har hatt toppolitikere, tv-kjendiser og rike gifte estiske menn som kunder. De tør ikke å møte meg alt for ofte, så det kan gå alt mellom to uker og et halvt år mellom hver gang jeg møter dem. Mange av dem er veldig ekstreme, så for meg er det like greit. Men de betaler som regel veldig bra.

- I fjor vinter vinter møtte jeg et par fra Finland på en nattklubb for homofile i Tallinn. Jeg ble med dem på hotellrommet, og etter det har jeg dratt hjem til dem på besøk 2-3 ganger. De liker rollespill og sånne ting. Jeg er liksom sønnen deres på en måte.

Så stopper han opp for å tenke. - Eller jeg er det da. I rollespillene, altså.
De ringte meg i forrige uke og fortalte at de hadde kjøpt en gammel engelsk skoleuniform til meg på eBay. Jeg vet det høres utrolig sært ut, men det er gode penger.

Hvordan begynte det? – Hvordan begynte hva? Alexei blir stresset. Han tar ned pakken med sigaretter fra den gamle russiske kjøkkenviften over komfyren. Han tenner røyken, inhalerer kjapt og åpner vinduet. Regnet høljer ned som verst, og han gjentar spørsmålet mitt.

Brutalt omformulerer jeg og spør igjen. Hvordan endte du opp som hore?

- Hore? Alle som selger en eller annen form for tjeneste er vel egentlig horer. Uansett om du jobber på McDonalds, vasker dasser på offentlige skoler for en slikk og ingenting eller selger kroppen din.

- Når jeg gjør disse tingene (selger kroppen min, journ. anm.) tar jeg alltid dop på forhånd sånn at jeg kobler jeg helt ut. Og tenker på gode minner fra barndommer. Alle sommerferiene hos besteforeldrene i Narva. Eller den eneste julen pappa var edru. Det er den beste julen jeg har hatt noen gang.
Vi hadde akkurat flyttet inn i et nytt hus et stykke utenfor Tallinn, så skulle pappa ut og ta bort snøen fra parabolen. God og full, opp en stige. Så falt han. Og fikk hjernerystelse.

Fortell om faren din. Hvordan var han? – Han drakk og slo. Det er vel ikke så veldig mye mer å fortelle. Alexei tenner en ny sigarett.

- Bestemor var den viktigste personen i livet mitt. Etter at hun døde mistet jeg alle hemningene mine og droppet ut av skolen. Den sommeren begynte jeg med amfetamin kokain. Jeg begynte å stjele alkohol i butikker som jeg solgte videre for å få råd til stoff.

Etterhvert opparbeidet Alexei seg en så stor narkogjeld at det ble umulig å finansiere det med kun videresalg av stjålet alkohol. Mange år før problemene begynte å vokse opprettet han en profil på nettstedet Gayromeo, hvor menn møter menn.

- Jeg har alltid visst at jeg har vært bifil. På Gayromeo fikk jeg veldig ofte meldinger fra eldre menn som tilbød meg penger for å ha sex med dem. Jeg var interessert i yngre gutter, så jeg svarte aldri på noen av meldingene.

Men en dag ble fristelsen for stor. En kjent estisk mann innenfor tv-bransjen tilbød ham 2500 estiske kroner, tilsvarende 1250 norske. Fort gjort. Raske penger.

- Etterhvert klarte jeg ikke å si nei. Uansett om tilbudet var 500 eller 3000 estiske kroner sa jeg alltid ja, med mindre mennene var veldig gamle.

Hvor mange kunder har du hatt til sammen, tror du? – Jeg har helst sluttet å telle, men 2-300 kanskje? Men langt under 20 av dem har vært estiske menn.

- Etterhvert opprettet jeg eskorteprofil på Gayromeo, og fikk tilbud fra menn i hele Europa. I år har jeg vært i Amsterdam, Helsinki, Stockholm, Oslo, London, Brussel og Wien. Ja, og Madrid. Eller var det Barcelona? Jeg hukser ikke.

Alexei har nå nesten gitt opp narkotikaen og drømmer om å fullføre videregående og lære seg ordentlig estisk sånn at han kan få jobb og studere etterhvert.

Hva drømmer du om? – En god jobb og en kjæreste som kan ta vare på meg. Langt borte fra Estland. Rullebladet mitt diskvalifiserer meg til jobb som lege, men jeg prøver likevel å se positivt på fremtiden. Eskorter og fotballspillere har to ting til felles, visste du det? I begge yrkene legger man opp relativt tidlig.

- Det er sikkert mange der ute som har som har jævligere og mer hjertekjærende historier enn min, men det driter jeg i. Har du sett filmen Lilja 4-ever? Tittelen på artikkelen kan jo være Alexei 4-ever. Eller det blir kanskje litt for klisjé? Jeg skal i allefall leve for alltid. Nei, dropp det. Jeg skal i allefall leve til jeg dør. Var ikke det filosofisk?